Klagemuren

--

http://battleagainstmyself.blogg.no/1330213683_hverdagsgleder.html

Savner tiden da det der faktisk gjorde meg glad. Nå kan ikke engang det der lyse opp dagen min lenger.

--

--

^jeg er her, anytime!

Alt er så vondt og jeg er så sliten. Snart er det over.

--

--

--

--

Avsluttende prøve

--

Hjelp.Jeg trenger hjelp.

--

--

Haha fuck..

Jeg vet ikke lenger om jeg egentlig lever, jeg vet ikke om jeg eksisterer. Jeg vet jeg ødelegger de rundt meg, jeg vet jeg er en byrde, en belastning. Jeg vet det er vondt for foreldrene mine å stadig måtte kjøre meg inn til legevakten for å sy, jeg vet det er vondt for dem når jeg klager over suturer og faenskap midt på natten. jeg vet det er slitsomt for dem å stadig få telefoner fra en bekymret lærer/helsesøster eller psykolog, jeg vet det er grusomt for dem at jeg prøver å ta livet mitt, at jeg vil dø. Jeg ser jeg splitter familien, jeg vet at jeg skaper en splid mellom tanken, onkelen min og de to søskenbarna mine og mamma, pappa og resten av familien. Jeg vet det er jævlig for dem å vite hva han gjorde mot meg. JEG VET DET. Jeg vet at de sitter hver kveld å vet at jeg sitter nede på rommet mitt, oppløst i tårer og skjærer opp huden min. Uten at det er noe de kan gjøre. Ingenting. Jeg vet hvor ekstremt mye de hater det. De har jo sagt det selv, at jeg er en belastning. Jeg vet at de skulle ønske jeg var anderledes, at jeg var en normal tenåring med normale problemer. Jeg vet de syntes det er vondt å se meg gjemme meg og isolere meg vekk fra alt og alle om sommerene, fordi det er for varmt. Jeg vet de hater å måtte dra fra meg på ferie, fordi jeg ikke er psykisk i stand til å takle å reise. Jeg er psyk. Jeg er ikke frisk. Jeg er psykotisk, jeg har store og alvorlige depresjoner, jeg skjærer opp huden min, jeg har angst. Ser og hører ting som ikke er der. Jeg vet at de syntes det er vanskelig, at de syntes det er hardt å innse at jeg ikke er normal, aldri kommer til å bli normal. At jeg har ett slags handikapp som hindrer meg fra å gjøre enkelte ting som er hverdagslige ting for alle andre. De har endret hele livet sitt, for min skyld. Og jeg ønsker å ta livet mitt, jeg ønsker ikke leve mer. Jeg føler de er skuffet for at jeg ikke er takknemmelig for alt de gjør og har gjort for meg. Det er vondt for dem, og det er vondt for meg også. Men hva skal jeg gjøre? Det er jo ingenting å gjøre, jeg har ingenting å leve for, jeg har ingenting igjen. Jeg er så utrolig sliten, jeg er så ufattelig vanskelig å måtte takle alle smertene, angstanfallene og frykten alene. Altså, jeg har mange rundt meg som jeg vet er glad i meg og vil hjelpe meg, men jeg er ikke mottakelig for hjelp. jeg er ikke mottakelige for andres omsorg og medlidenhet. Faktisk hater jeg det. Jeg isolerer meg vekk fra alle og nekter hjelp. Min egen feil sier kanskje noen, men er det egentlig det? Etter alle gangene jeg har blit sviktet og fått slengt alle vonde ting tilbake. Jeg har fått nok, tilliten min til andre eksiterer ikke lenger, den er blitt brukt for meg. Jeg har jo bloggen min, men jeg føler ikke den hjelper lenger. Redd for å bli gjenkjent. Det hjelper jo ikke å klage her heller, men nå merker jeg at jeg må gå litt utløp fra følelser, det bygger seg opp og snart renner det over. Når det renner over denne gangen skal jeg klare det. Jeg skal klare å ta livet mitt denne gangen, jeg har alt planlagt og klart. Over 200 piller, har jeg. En sikker dødelig dose. ALkohol er på plass, avskjedsbrev er på plass. Alt er klart. Nå venter jeg bare på datoen, på det perfekte tidspunktet å gjøre det, uten å bli stoppet. Uten å bli reddet. Gang på gang. Jeg tror verken meg eller kroppen min takler det mer, leveren er fucka og må på legekontroller ofte. Jeg tror at denne gangen skal det gå, den er helt på bristepunktet, leveren altså, den tåler ikke mye mer. Jeg gleder meg. Stemmene i hodet mitt skriker at jeg skal gjøre det nå, nå med en gang. At det ikker er noen annen utvei, men jeg skal vente. Jeg må holde ut til datoen min. Det skylder jeg familien min, De rundt meg. Alle. Apropo stemmene, de gjør vondt. KJempevondt, på lik linje med angsten og alt det der. Og flashback'ene, det er det jævligste som finnes. De er som om alt blir virkelig igjen, alle de vonde minnene, alt det fæle. Som at jeg opplever det på nytt. Jeg ser alt så klart, jeg hører alt, det er som om det skjer. Jeg merker til og med de fysiske smertene. Fantomsmerter kalte legen min det, jeg vet ikke, jeg vet bare at det er helt grusomt. Og skyggene jeg ser, de små lydene jeg hører. Det skremmer meg mer enn noe annet. Jeg er livredd. Jeg må holde meg for ørene og presse øyene sammen, men likevel hører og ser jeg alt bare enda mer tydlig om jeg gjør det. Det er vnaskelig å forklare, sette ord på. Jeg tror det er vnaskleig å forstå om man ikke har vært i situasjonen selv, om man ikke har diagnosen selv.Ikke en gang da kan man skjønne det, for ingen vet hvordan jeg opplever ting. Hvordan jeg føler ting. Det er det bare jeg som vet, bare jeg som føler. Jeg sover nesten ikke, jeg spiser nesten ikke. Jeg ser at tallene på vekten raser ned, men jeg føler kroppen min bare eser ut. Mer og mer for hver dag som går. Jeg er feit, jeg er overvektig, jeg er stygg. Jeg er så klar over det, jeg vet det. Jeg lever bare utvendig, jeg ser tiden rase forbi, selvom det går aldri så sakte. Jeg er så lei! Det er det ingen skjønner, hvor lei og sliten jeg faktisk er. Jeg er 16 år nå, jeg trodde ikke jeg skulle bli eldre enn 14. Jeg lever to år på overtid, det er på tide å reise opp til himmelen. Jeg er en fange i meg selv, fange i min egen kropp. Fanget i en misbrukt, ekkel, skitten kropp som jeg hater mer enn noen noengang vil kunne forstå. Kroppsfobien spiser meg opp. Nå er det på tide å forlate denne kroppen, denne verdenen.

Sannsynligvis kommer ingen til å lese dette, men det var faktisk utrolig deilig å få ut likevel.

^Jeg leste hver setning. Hvert ord. Du skal vite at jeg er her for det, alltid. Alltid. Aldri glem det. Og du må prøve å holde ut lenger, vær så snill. For din egen del vil du være så takknemlig for det senere. For at du ikke gav opp. For at du fremdeles lever. Du vil være så takknemlig for livet. Jeg vet du har det helt forferdelig, og jeg kan ikke forestille meg hva du går gjennom. Jeg vil holde rundt deg og fortelle deg hvor vakker, sterk og nydelig du faktisk er. Fra innsiden og ut. Det var sant det jeg sa til deg en gang, at du er symbolet på hvor sterkt et menneske kan være. Du er sterk. Du er en av de sterkeste. Og hvis du klarer å holde ut lengre enn til datoen, er du verdens sterkeste. Du kjemper og kjemper. Jeg håper du vil få kampen til gode til slutt. Det fortjener du. Jeg er så glad i deg. Jeg vil ikke at det skal skje mer med deg.
Aldri, aldri glem at du betyr mye. Du er verdifull. Du er vakker. Du er sterk. Du er helt fantastisk. Jeg og mange andre er glad i deg. Aldri glem det.

--

--

--

Å kjenne bladen mot kroppen, den brennende, stikkende smerten når du drar det over huden. Når blodet pippler frem og lager små bekker som utvikler seg til fosser og drypper ned på gulvet. Å se kuttene sprike, mer og mer. Blir større og større. Når du treffer en nerve og ikke kjenner noe, ikke kjenner barberbladet lenger, panikken som brer seg i kroppen. Suget etter fysisk smerte. Den desperate følelsen. Kontrollen som forsvinner mer og mer, og du vet ikke selv hva du driver med lenger. Kontrollen er borte. Kroppen din blir ødelaget. Du er ødelagt. For alltid. Nå rdu "våkner" opp fra blackout'en. Innser hva du har gjort. Skammen. Skammen og skyldfølelsen. Du kjenner deg ikke igjen lenger, du kjenner ikke igjen kroppen din. Alt du ser, alt du legger merke til er arr. Arr og sår. Sjelen din som gjenspeiler seg på kroppen. Din vonde fortid som sitter klistret på deg og alltid vil minne deg på alt det vonde. Det siste du ser før du sovner, det første som møter deg når du våkner opp. Årene går, arrene blekner. Det kommer nye sår, nye arr. Nye historier. Nye merker. De er deg. De er sånn du er, de er en del av deg. Bak gjemmer det seg hver sin historie, hver sin fortelling, hver sin grunn. Du hater dem, du føler du alltid må gjemme den. Du skammer deg ikke over dem, men du skammer deg over fortiden din. Som om det er en skam å ha det vondt. Å få utløp fra følelsene sine på en litt annen måte en hva "normale" mennesker gjør. Du må leve slik resten av livet, kanskje trangen blir borte - men det blir aldri arrene, sårene. I sjelen din. I hjertet ditt. På kroppen din.



Jeg hater arrene mine, jeg hater deg.

Og jeg har feite fingre, innså jeg nå.

AT DU KUNNE DØ. SERR. HADDE IKKE GJORT EN JÆVLØA FAEN NPE. HADDE VÆRT SÅ DIGG, INGEN FLERE SLAGSMÅL FYSØREN. Dø. HåPÅer sånne AMerkanske lover kommer til Norge sånn at du kan skyte noen uten trøbødkll

Ja. Håper du dør. Jepp. Anaraer ikke på at jeg sioer dett. Du skal dø. Punkltum. Dø.

Hahf mamma og pappa tror jeg er blorr sinnsiyk der jeg siter og ghar drapsplaner wtf. E'kke galm, bare hansærn!